Den usynlige mobbinga.

Alt de kunne mobbe meg for ble brukt mot meg, sier Ane Sandvik fra elvalandet utafor namsos.

Det begynte på barneskolen!
-hvem mobbet deg?
-jeg har ikke lyst til å bruke navn eller nøyaktig tidspunkt. Jeg er ikke ut etter å ta igjen, sier hun.
Likevel skinner det fort igjennom at det startet omtrent samtidig som hun begynte på skolen.
Ane er oppvokst på elvalandet og kjente ikke så mange jevnaldrende før hun begynte på skolen.

Jeg kommer fra gård, og det ble brukt mot meg med en gang. De snakket om klærne mine, og ertet meg for at jeg luktet sau forteller hun.
Den "uskyldige" ertinga ble etter hvert til mobbing. Det tok liksom ikke slutt,det var alltid noen av de andre elevene som fortsatte å terge og finne feil de kunne slenge etter meg. Det gjorde vondt, sier hun.
Minnene sitter fortsatt ganske tydelig 16-17 år etterpå.
-hva sa de heime?
- de merket sikkert at jeg hadde dårlige dager, men jeg fortalte det vel egentlig ikke direkte,sier hun.
-Hvorfor ikke?
-jeg håpet vel at det ville gå over, eller at de kanskje trodde at jeg overdrev hvis jeg sa noe.
-Sa du aldri ifra til noen?
-jeg ville ikke, eller torde kanskje ikke. Jeg hadde liksom ingen nære venner å betro meg til, og jeg var redd for å ikke bli trodd og for at de andre på skolen skulle oppfatte det som at jeg sladret eller smisket med lærerne, og at det da bare ville bli verre.

Fortsatte på ny skole!
Da hun begynte på ungdomsskolen i namsos, trodde hun at det skulle bli bedre.
- jeg trodde jeg var kvitt mobberne, men der var det andre som tok over.
Utfrysing, kommentarer om utseende, klær, hår, få venner, ikke med i gjengen. "Klassiske" mobbeteknikker som kan være vanskelig å oppdage.

Jeg ble ikke godtatt for den jeg var. Hele tida var det noen som kom med bemerkninger om klær, hår eller utseende.
Hun ble gående mye alene. Jeg prøvde å forandre meg slik at jeg skulle bli akseptert, men det hjalp ikke, sier 23-åringen.
Folk som kjente Ane den gangen beskriver henne som ei jente som kunne virke litt ensom og ikke hadde så mye nær kontakt med andre elever, men de oppfattet ikke at hun ble direkte mobbet.
Hun var på sitt vis litt usynlig, og mobbinga var også usynlig for andre enn Ane, og de som plaget henne.

Jeg satt nok mye på rommet mitt og holdt meg for meg selv. Der fikk jeg i alle fall fred.

Verst på videregående!
Hun kom seg gjennom ungdomsskolen og begynte på utdanning som barne-og ungdomsarbeider.
Det skulle bli et nytt personlig helvete for Ane. Hun sier at en glipp med tunga fra henne noen år tidligere var knaggen mobberne trengte.
Det var en episode det året jeg ble konfirmert som ble hengende ved og brukt mot meg. Vi skulle fortelle navnet vårt og en ting vi beskrev oss selv med. Mer trenger jeg ike si. Hun sier at det var spesielt en guttegjeng som sto for plaginga.
Jeg gikk ofte med høy musikk på ørene for å slippe å høre det som ble sagt.
Etter hvert gikk det utover skolearbeidet. Jeg gikk gjennom videregående, men det ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg.
Jeg ville så gjerne, men slet en del med å konsentrere meg.

Skulking for å unngå plageåndene ble en måte å flykte på.
Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, orket ikke å vær på et sted hvor andre elever hele tida hadde noe sårende å slenge etter meg.
Hun sier at hun tok det opp med skoleledelsen, men vet ikke om det ble gjort noe mer med det.
Jeg merket hvertfall ingen forskjell. Det tok ikke slutt før det omsider sprakk for Ane.
En dag klarte jeg ikke mer og gikk bort og spurte hvorfor de var ute etter meg. De ble ganske lange i trynet og plutselig var de ikke så tøffe lenger.

Et nytt liv!
- var det ingen som stilte opp for deg i alle disse årene?
-jo heldigvis hadde jeg ei god venninne på videregående som var der og som hjalp meg mye.
Ane forteller også at det var en gutt som sa ifra til dem som mobbet at det var helt uakseptabelt å holde på slik.
Jeg fikk høre etterpå at det endte med krangel og slagsmål mellom han som ba dem slutte og en av dem som mobbet.
Selv om skolegangen ble vanskelig, har hun fortsatt en drøm om å jobbe med barn.

Akkurat nå går ting mye bedre- jeg har noen få gode venner jeg kan stole på, og har kommet meg ut i jobb.
Hvorfor forteller du historien først nå?
- slik at de som mobber og plager andre kanskje kan begynne å tenke seg om. Det å bli ertet eller utestengt gjør like vondt som å bli slått eller lugget. Selv om det ikke synes for andre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

saxen

saxen

23, Namsos

Kategorier

Arkiv

hits